Norsk | Engelsk

Oseberg

"Nord fra Caithness kom Darad til en klippe hvor han så flere figurer nærme seg og forsvinne i den. I denne klippen fantes en åpening der han kunne se ville kvinner veve og synge mens de vevde. Og vektene på veven så han var menneske hoder, hodene til helter; innvollene var renning og innslag, sverd var skyttel og piler var vevtann. Mens de sang sin grufulle sang drønnet ordene i hans ører og ble forstålige. De sang at de var valkyrjer og innslaget de vevde var veven om Darad. Når sangen sluttet rev de i stykker arbeidet de hadde gjort og forsvant slik de hadde kommet, noen gikk nordover og noen sydover." (min oversettelse)
fra Njaals saga


Fragment av billedvev fra Osebergskipet. Mennesker, hester og vogneri en serimoniell prosesjon for Freja, omkring år 600. Etnografisk Museum, Oslo.

En historie full av trolldom og uavvendelelig skjebne. Et ekko fra vår forhistorie og et blikk inn i de mørke dybder av menneskelig psyke. Renning, innslag og skyttel, alt var vanlige redskaper som var velkjente fra hverdagslivet, blandet med en grusom fantasi skapte de en slik urovekkende og provoserende visjon. I sannhet en indikasjon på kunstens kraft til å fusjonere uforenlige elementer til et levende hele.

Perioden mellom 800 og 1100 e.Kr. kalles vikingtiden i Norden. En viktig tid for utviklingen av de skandinaviske land, med etableringen av en tydelig nordisk kultur. En kultur av mange typifisert av et bilde av en høg, blond, skjegget, hjelmbærende, berserk - redselen fra Norden. Men dette bilde har vist seg å ikke være helt riktig. I 1980 monterte The British Museum en utstilling som ble kalt ”The Vikings” som ga et mer balansert syn på disse villmenn som voldtok, plyndret og ødela. Sir David Wilson skrev i utstillingskatalogen:

"I en brutal tid var vikingene brutale, men deres brutalitet var ikke verre enn deres samtidige. Wilson fortsetter: Vikinger var dyktige administratorer og spesielt dyktige innenfor lov og kultur; oppdagelsen av Amerika, anerkjennelsen av kristendommen, dannelsen av nasjonal stater, så vel som styringen av kolonier." (min oversettelse)

Vikinger var dyktige sjøfolk og navigatorer, krigere, håndverkere og handelsfolk. Alt i alt ganske siviliserte.

Etter at så mye er skrevet og forsket om vikingmenn blir det naturlig å spørre; hva med vikingkvinner? Fantes det virkelig vikingkvinner, og hvordan fungerte de i en super-macho verden? Det enkle svaret er at vikingkvinnen fungerte innomhus og menn utenomhus. Kvinner tok seg av små barn, diet, sto for matlaging og fant innimellom tid til å spinne, farge garn, veve og sy. Så snart menneskene hadde gjort den store oppdagelsen at fiber kunne bli tråd og tråd kunne flettes eller veves til tau til bruk for fangst, til utstyr på skip, til beskyttelse mot elementene, til telt, filt og klær er det rimelig å anta at kvinner hadde både ansvar og skapende interesse for tekstil tilvirking fra steinalderen og fremover.

Homer skrev følgende i Odysseen mer enn 800 år før noen viking var påtenkt:

"[...] like mye som menn er suverene over alle andre til å føre raske skip over havet,[...] er kvinner suverene i veven, for Athene har gitt dem fremfor alle andre kunnskap om et vakkert håndverk og et nobelt sinn."(min oversettelse)

Tilbake til spørsmålet om hvem vikingkvinnen var; vi kan finne noen svar ved å vise til Osebergfunnet. Osebergskipet, som ble gravlagt omtrent 840 e.Kr. og funnet i 1903 på vestkysten av Oslofjorden ikke langt fra Tønsberg, er det største arkeologiske funn i Norge fra vikingtiden. I boken ”Oseberg dronningens grav” (1992) skrev A.E. Christensen, A.S. Ingstad og B. Myhre i forordet:

"Osebergfunnet er det store eventyret i Norsk arkeologi. For over tusen år siden ble to kvinner hauglagt på sletten ved Slagendalen. Utstyret de fikk med seg overgår alle andre gravfunn i Norden [...] vi må tilbake til kongegravene i Egypt for å finne begravelser med et så rikt og variert utstyr."

I det helt uvanlig vakre skipet lå levninger av to kvinner. En er antatt å være selveste Osebergdronningen, den andre hennes ”selskapsdame”. Begge kvinnene hadde klart oppnådd høg status i livet siden de begge var lagt i gravkammeret på skipet, som er bevis for høg aktelse også i døden. Kvinnene var lagt i hver sin seng, med puter og dundyner. Rundt dem var det plassert fine tekstiler, kister, skrin og andre verdifulle og nyttige gjenstander for livet etter døden. Et gravkammer så rikt utstyrt at flere forskere har hevdet at disse to kvinnene i livet hadde vært mer en to mektige og rike damer.

Osebergskipet er det første en møter i Vikingskipmuseet på Bygdøy. De vakre linjene, de fine utskjæringene og den noe flate bunnen på skipet får tankene til å gå til det gamle folkeeventyret om skipet som kunne seile til havs og til lands. Flere teorier går ut på at et så vakkert og velutstyrt skip har hatt en spesiell funksjon utover det å frakte folk og last rundt omkring i Oslofjorden. Var det et kultskip, et seremonielt fartøy brukt som fremkomstmiddel for prestinner for utførelsen av hellige ritualer? De to kvinnene kunne ha vært høgprestinner, kanskje stedfortredere på jorden for Freja, gudinnen for fruktbarhet, kjærlighet og skjønnhet. Freja var en norrøn gudinne av stor betydning for datidens sinn og var et viktig før kristent symbol som kunne sees på som en modell for Jomfru Maria skikkelsen i den katolske kirken.

Det ble funnet et uvanlig rikt tekstilfunn i Osebergskipet som består av fragmenter av billedvev, andre mønstrete tepper i ull og lin, noen brikkevevnader og en rekke biter av stoff fra klær og seil. Det er interessant å tenke at det tok like lang tid å veve seilene som å bygge båten. Hele tekstilmaterialet består av 277 katalognummere og hvert nummer består av fra 1 til nærmere 100 fragmenter. Noe er importerte tekstiler andre er tilvirket ved det konglige hoff på Oseberg; et kongesete med makt og rikdom nok til å frembringe forfinet billedkunst av tynne, skjøre tråder. Omring 30 fragmenter av alt tekstilmaterialet er billedvev. Rent vevteknisk er ikke disse billedvevene det vi vil kaller billedvev i dag. De er utført i en meget komplisert form for vevnad, noe som klart bygger på en lang håndverksmessig tradisjon. En hypotese er at det er en videreføring av brikkevev. Vevnadene er utført i et dobbelt islett system, et i ull for figurene og et i lin for bakgrunn. Men nå ligger renningstrådene bare, fordi innslaget mellom de ulike figurene var vegetabilske materialer, lin og nesle, som har forsvunnet over tid i jord. Det er omtrent 10 tråder per cm i renningen, en finstilt vev. Teknikken er en brosjert form. Den er utført med 20 forskjellige bindingsmønster og mange av disse gir en fin dekorativ virkning. Billedvevene er små, nesten som miniatyrbilder og mellom 16 og 23 cm høgden, den opprinnelige lengden er det ingen som vet i dag. Hver flate er fylt til randen av et myldrende liv; et opptog med vogner, spyd, små menneske figurer, overdimensjonerte hester, hus, trær, et skip og en mengde med symboler som er vanskelig å forstå i dag. Konturene om hver figur er markert med tråd i en annen farge enn bunninnslaget og danner en fin kontrast. Teknikken minner om ”soumak”. Fargene som sikkert engang var klare og sterke fremstår nå i brune og grå valører. Bare en farge står tydelig frem, en vakker karminrød. Den fargen forekommer visstnok så ofte at den må kalles en hovedfarge. Dette er interessant siden nettopp den var Frejas farge, noe som understreker at billedveven innholder materialer av stor mytologisk verdi. Billedmessig er de fremstilt i en ”horror vacui”, redsel for det tomme rom. Dette er en komposisjonsform vi ofte møter i eldgamle og ”primitive” visuelle uttrykk. Vevnadene er utført med stor tålmodighet og kunnskap om spinning og farging, koplet til en stor skjønnhetssans og dyktighet. Den særegne formen er ofte referert til som ”Oseberg dronningens stil”.

Det er påstått at disse billedvevene har vært lange remser som kunne ha hengt på veggen over gjester sittende på benker i et røkfylt vikinglanghus. Remsene er beslektet med lange tegneserier og forteller om viktige hendelser i vikinglivet. Mens de var lette å lese den gang, er de i dag fremmede, mystiske og lokkende for fantasien.

I mange år var det eneste interessante en kunne finne om tekstilene i Oseberg skipet en liten trykksak skrevet av Bjørn Hougen. Han åpner artikkelen med følgende: ”Billedvev og treskjæring, i disse to ordene ligger utgangspunktet for de nye perspektivene som Osebergfunnet har åpnet for i kunsthistorien om vikingtiden.” Senere skrev Anne Stine Ingstad i ”Oseberg dronningens grav” (1992): ”Hele det samlete tekstil funn innen skipets gravkammer er uten sidestykke i Nordens forhistorie og av alle tekstiler er utvilsomt billedvev det aller viktigste.” To sitat som viser at billedvev, bilder i vev, kan løfte på sløret og gi oss innsyn i hva menneskene var opptatt med og hva kvinnehender kunne frembringe i før kristen tid.

Professor Gabriel Gustafson var sjef for utgravingen av Oseberg skipet. Han var klar over tekstilenes utvilsomme betydning og uttalte at de burde undersøkes og ivaretas umiddelbart etter utgravingen. Men dessverre slik gikk det ikke. Bare syv dager ble avsatt til dette viktige arbeidet i august 1905. Så vidt en kan forstå ble dette ikke videre bearbeidet før 1912. Da var den dyktige tegneren Sofie Krafft i gang med å tegne tekstilene. Hun skrev selv at hun ble irettesatt av professor Gustafson som mente hun ikke måtte ”stjele” tid fra det mye viktigere arbeidet med treskurden! En ser behandlingen av tekstilene annerledes i dag enn for 100 år siden. Det er vanskelig å la være å tenke at treskurden, så vakker og viktig som den er, var laget av menn og 1000 år senere gravd frem og tatt vare på av menn, mens tekstilene var laget av kvinner og ikke sett på med like stor interesse av arkeologer og forskere. Det er som om tekstilene har fått en ”stedfaderlig” behandling. Dette understrekes nå når vi i dag, 104 år etter utgravingen, bare får se noen enkelte billedvev, i alt 6 små biter som er utstilt i Vikingskipmuseet.

I årene 1917 til 1928 utkom 4 store verk om Osebergskipet. Et slikt verk skulle også arbeides frem om tekstilfunnet. Men 101 år var gått før boken endelig ble utgitt. Den gir ingen fullstendig forklaring på hvorfor det skulle ta så utrolig lang tid. Og billedvevene, nettopp disse som av flere blir beskrevet som det mest betydningsfulle funnet, hvor og hvordan befinner de seg nå? Har de en fremtid foran publikum? Bortsett fra klare og beskrivende tegninger og akvareller fra Sofie Krafft og Mary Storm og noen få foto av nyere dato, har få sett dem. I 1992 skrev Anne Stine Ingstad: ”Noen av tekstilene er i så dårlig forfatning og foreligger i store flak, ofte flere lag på hverandre.” Dersom de er i en så dårlig forfatning at de kanskje ikke lenger kan reddes, så tenker en uvilkårlig på andre funn, slik som Dødehavsrullene 150-70 f.Kr. og en rekke andre fiber objekter som er blitt restaurert med nye metoder de siste 50 årene. Er det mangel på kunnskap, midler eller interesse som gjør at så få blir stilt ut?

Hvorfor er disse billedvevnadene så viktige? Svaret ligger lagvis, ikke bare fysisk, men i hva de betyr for forskjellige interessegrupper. For arkeologer og forskere, kultur- og kunsthistorikere, alle ser de på vevnadene med briller farget av deres egen tid, deres kjønn, skjønn og fag. Det finns ikke figurveving fra tidlig middelalder (folkevandringstiden) i Europa, så slik er de aldeles enestående og kan danne en bro mellom antikkens og middelalderens vevnader.

Det finns teorier om at billedvev har oppstått ved Svartehavet, muligens hvor flere av de norrøne guder angivelig skal ha stammet fra. Det kan virke som om tekstileksperter og arkeologer er forvirret og nokså usikre på å tolke disse billedvevnadene. Det er så mange hull og uløste mysterier. Det som er helt klart er at de fra Sofie Kraffts første tegninger gir oss innsikt inn i en forlengst forsvunnet hedensk tid. Hendene som skapte disse ørsmå billedvevene ønsket tydelig å vise raffinement som skulle overgå jordisk orden. Mange spørsmål gjenstår om Oseberg billedvevene, nettopp fordi de er så unike i Europeisk kunst. Fremtidens kunstnere og forskere har enda en skattekiste av kunnskap å hente fra Osebergs billedvevnader.

 

 

LITTERATURLISTE

Krafft, S. (1955) Fra Osebergfunnets tekstiler. Oslo: Dreyers Forlag.

Christensen, A.E., Ingstand, A.S., Myhre, B. (1992) Oseberg dronnings grav. Oslo: Schibsted Forlag A/S.

Hougen, B. (1940) Osebergfunnets billedvev. Viking: tidskrift for norrøn arkeologi.

Geijer, A. (1972) Ur textilkonstens historia. Sverige: Tiden Forlag.

Jesch, J. (1991) Women in the Viking Age. Woodbridge: The Boydell Press.

Wayland Barber, E. (1994) Women’s Work. New York, London: W. W. Norton & Co.

Christensen, A. E., Nockert, M. (2006) Osebergfunnet bind IV Tekstilene. Universitetet i Oslo: Kulturhistorisk museum.